Min musikk... ...Historien
Tilbake til startsida  Min musikk Historien Tekster på tysk Tekster på engelsk Min Norge Mine bilder Mitt yrke Min postkasse Sist aktualisert: 17.03.2006		Begynnelset Jeg har alltid vært glad i pianoet hos mine besteforeldrer. Allerede da jeg hadde vært en pite liten gutt (omternt tre eller fire år gammel), prøvde jeg å spille noenting. Jeg er sikkert at det hørte seg meget grusomt ut i denne tiden. Min mor kunne spille piano veldig bra. En musikkstykke som hun spillte ganske ofte likte jeg særlig. Det heted "Elfengesang" ("Alvenes sang") som var komponert av Oskar Gassmann (i dag helt ukjennt). Alltid når hun spillte denne stykken jeg sporte henne å spille den en gang til - og en gang til - og en gang til... Og da visste jeg: En dag vil jeg også kunne spille piano som min mor. På denne tiden hadde jeg allerede et lite piano for barn som hadde bare to oktaver og bare vite tangenter. Senere fått jeg et litt større piano som hadde også svarte tangenter og noen toner mer. Jeg har alltid vært glad i å lytte til musikk. Videre og videre prøvde jeg å spille på pianoet noen melodier som jeg likte. I løpet av tiden gikk det bedre og bedre. For min far var godt kjennt med harmoniene og kunne dessuten utmerket foreklare jeg lærte en dag å akkompagnere melodiene i tillegg. Da jg kom i til skolen jeg ønsket meg mer og mer et riktig piano. "Herregud, hvordan skulle dette fungere? Et piano i et nybygget bohus som bor omtrend 30 familier i og dessuten i den fjerde etasjen?" Foreldrene mine likte ideen min ikke. Tvert imodt. Da jeg var i den første klassen kom en dag mens musikkutdannelsen en lærer fra folkes musikkskolen. Han prøvde å finne noen elever som var interessert i å lære å spille et instrument. De flesete som var interessert ville lære å spille fiolin eller fløyte. Men jeg ville noenting annet: Jeg ville lære å spille piano som foreldrene min hadde hatt lært det mange årstider før. Pianoleksjonnene Jeg tror jeg gikk foreldrene mine ganske mye på nervene. Jeg spurrte så lenge om det å kunne få pianoleksjonner, til de gikk en dag til folkets muikkskole i lag med meg. Vi ville få nærmere opplsniner der. Den kvinnelig painolæreren som hilste oss så med et strengt blikk på fingerene mine og sagte til mine forelderer: "Hans fingerer er for langt for å spille piano. Hvorfor la dere ikke lære ham å spille fiolin?" Hun ikke hadde hatt ideen å spørre meg om det hva jeg vil. Jeg hadde iallfall ingen lust å lære fiolin. I denne tieden fått jeg hodepiner hvis jeg bare hørte en fiolin. Jeg tror at antipatien som jeg følte for denne læreren fra det første øyeblikket kom fra begge to sider. Dette besøket på folkets musikkskolen var et forsøk - og dette gikk helt feil. Men å gi opp nå? Aldri! Vi konsulterte pianolæreren hvor faren min hadde fått pianoleksjonner da han hadde vært en ung mann. Læreren ga private pianoleksjonner som var omtrent dobbelt så dyre som leksjonnene på folkets musikkskolen. Men han var en vældig hygelig person og dessuten var det ingen prolem å få pianoleksjonner hos ham. Da var det bare et spørsmål: "Trenger vi virkelig et stort piano? Er det ikke mulig å øve på det lite barnepiano?" Svaret hadde vært meget klart: På Barnepianoet er tangentene for smale og dessuten mangler pedaler der. Når man ville låre å spille piano trenges et ordentlig piano. Når det er slik, er det slik. Men hvorfra får man et instrument? Hvor kan det stilles til i leligheten? Der var det ikke så mye plass hos oss hjemme. Men når man virkeltig vil noenting, da finnes en løsning. Det var en fin da sto med en gang et fint piano bygget av firmaet "Thürmer" fra Meißen i varælset mitt. Romet hadde vært ganske lite før. Etterpå var det utalminnelig lite. Enda i dag er jeg glad i å spille på mitt Thürmer-piano Da jeg begynnte med den tredje klassen startet jeg også med pianoleksjonnene mine og brukte den legendarisk læreboken "Klavierschule von Erika und Christa Holzweißig". Den første sangen som jeg spillte hadde en helt utmerket tekst som var: "Jetzt ist die Maus auf den Ofen gekrochen ist runtergefallen hat's Schwänzchen gebrochen" (Nå er musa klatret på ovnen, rammled ned og har knekket lille halen sin.) I den første tiden øvte jeg så ofte som mulig. Jeg var glad om hver ny musikkstykke som jeg kunne spille. Men årene gikk og jeg prøvde mer og mer å spill alle sanger og musikktitler som jeg hørte på radio så hvordan jeg hadd hørt disse stykker. Det var det hva jeg likte. Min pianolærer hadde hatt sin nød med meg. Jeg er redd for at han har fått noen gråe hårer på grunnen av meg. Da han så hvordan jeg brukte fingerne mine han sagte: "Hvordan du spiller skal du knekke deg fingerne dine en dag." Heldigvis kom det ikke så langt. Men uansett, til sluttet av den ellevete klassen besøkte jeg mine pianoleksjoner hver uke. Mine egne sanger Det sjedde i året 1978. For den første gang var jeg forelsket. Men det var vanskelig, meget vanskelig. Hun var i en annen klasse og så hadde jeg nesten ingen muligheter og dessuten ingen grunn for å møte henne. Jeg hadde lust å fortelle det pianoet mitt, men jeg ikke visste hvordan det går. Endå ikke iallefall. Fire årstider senere fand jeg løsningen. Det var i 1981 på reisen til Bulgaria på grunnen av min borgerlig konfirmasjonen. Jegg likte henne fra det første øyeblikket. Men jeg var med forelderene mine der og hun med forelderene sine. En helt dum situasjon. Etter reisen vi begge to gikk hjemme uten at vi hadde pratet bare et ord med hvemandre og uten sjanse å møte hvemandre en gang til. Iallefall håpte jeg å finne henne på minst en av fotografiene om min far hadde knipset. Men da vi fått bildene var der - ingenting. Men jeg vill ikke glemme henne, noenting trengte jeg som kan også består i framtida. En måned senere på en sykkeltur i lag med min far hadde jeg plutselig en melodi i hodet. Og melodien passte. Det ar ikke mer så vanskelig å lage teksten etterpå. Men det var det - min første egen sang. Det var en langsom valse og dessuten mye for langt. Men jeg kom til målet: Jeg hadde skuffet en minne som jeg enda i dag - omtrent 25 år senere. Senere kom mange sanger til. For alle som er interessert er det her et utvalg av tekstene mine på engelsk og på tysk. Dessverre har jeg enda ikke skrevet tekster på norsk. Men jeg er sikkert at jeg skal gjøre det en gang. Musikken som yrke? Ofte spurrte man meg hvorfor jeg ikke har en profession i forbindelsen med musikken. Denne ideen hadde jeg også hatt. Men når jeg måtte velge mitt yrke sjønte jeg, at i dagelig livet jeg kunne tape det viktigste: Gleden om musikken. Og derfor jeg bestemmte meg: Musikken er en kjempefin hobby - og skal det bli også i framtiden. (Kanskje kommer en gang dagen da jeg skal tenke forskjellig - man kan aldri vite...) Tilbake