|
||
|
||
Min musikk... ...Historien |
||
Min musikk
Sist
aktualisert: 17.03.2006
|
Begynnelset Jeg
har alltid vært glad i pianoet hos mine besteforeldrer. Allerede da jeg hadde
vært en pite liten gutt (omternt tre eller fire år gammel), prøvde jeg å
spille noenting. Jeg er sikkert at det hørte seg meget grusomt ut i denne
tiden. Min
mor kunne spille piano veldig bra. En musikkstykke som hun spillte ganske
ofte likte jeg særlig. Det heted "Elfengesang" ("Alvenes
sang") som var komponert av Oskar Gassmann (i dag helt ukjennt). Alltid
når hun spillte denne stykken jeg sporte henne å spille den en gang til - og
en gang til - og en gang til... Og da visste jeg: En dag vil jeg også kunne
spille piano som min mor. På
denne tiden hadde jeg allerede et lite piano for barn som hadde bare to
oktaver og bare vite tangenter. Senere fått jeg et litt større piano som
hadde også svarte tangenter og noen toner mer. Jeg
har alltid vært glad i å lytte til musikk. Videre og videre prøvde jeg å
spille på pianoet noen melodier som jeg likte. I løpet av tiden gikk det bedre
og bedre. For min far var godt kjennt med harmoniene og kunne dessuten
utmerket foreklare jeg lærte en dag å akkompagnere melodiene i tillegg. Da jg
kom i til skolen jeg ønsket meg mer og mer et riktig piano. "Herregud,
hvordan skulle dette fungere? Et piano i et nybygget bohus som bor omtrend 30
familier i og dessuten i den fjerde etasjen?" Foreldrene mine likte
ideen min ikke. Tvert imodt. Da jeg
var i den første klassen kom en dag mens musikkutdannelsen en lærer fra
folkes musikkskolen. Han prøvde å finne noen elever som var interessert i å
lære å spille et instrument. De flesete som var interessert ville lære å
spille fiolin eller fløyte. Men jeg ville noenting annet: Jeg ville lære å
spille piano som foreldrene min hadde hatt lært det mange årstider før. Pianoleksjonnene Jeg
tror jeg gikk foreldrene mine ganske mye på nervene. Jeg spurrte så lenge om
det å kunne få pianoleksjonner, til de gikk en dag til folkets muikkskole i
lag med meg. Vi ville få nærmere opplsniner der. Den kvinnelig painolæreren
som hilste oss så med et strengt blikk på fingerene mine og sagte til mine
forelderer: "Hans fingerer er for langt for å spille piano. Hvorfor la
dere ikke lære ham å spille fiolin?" Hun ikke hadde hatt ideen å spørre
meg om det hva jeg vil. Jeg hadde iallfall ingen lust å lære fiolin. I denne
tieden fått jeg hodepiner hvis jeg bare hørte en fiolin. Jeg tror at
antipatien som jeg følte for denne læreren fra det første øyeblikket kom fra
begge to sider. Dette besøket på folkets musikkskolen var et forsøk - og
dette gikk helt feil. Men å
gi opp nå? Aldri! Vi konsulterte pianolæreren hvor faren min hadde fått
pianoleksjonner da han hadde vært en ung mann. Læreren ga private
pianoleksjonner som var omtrent dobbelt så dyre som leksjonnene på folkets
musikkskolen. Men han var en vældig hygelig person og dessuten var det ingen
prolem å få pianoleksjonner hos ham. Da var
det bare et spørsmål: "Trenger vi virkelig et stort piano? Er det ikke
mulig å øve på det lite barnepiano?" Svaret hadde vært meget klart: På
Barnepianoet er tangentene for smale og dessuten mangler pedaler der. Når man
ville låre å spille piano trenges et ordentlig piano. Når
det er slik, er det slik. Men hvorfra får man et instrument? Hvor kan det
stilles til i leligheten? Der var det ikke så mye plass hos oss hjemme. Men
når man virkeltig vil noenting, da finnes en løsning. Det var en fin da sto
med en gang et fint piano bygget av firmaet "Thürmer" fra Meißen i
varælset mitt. Romet hadde vært ganske lite før. Etterpå var det utalminnelig
lite.
Enda i dag er jeg glad i å spille på mitt Thürmer-piano Da jeg
begynnte med den tredje klassen startet jeg også med pianoleksjonnene mine og
brukte den legendarisk læreboken "Klavierschule von Erika und Christa
Holzweißig". Den første sangen som jeg spillte hadde en helt utmerket
tekst som var: "Jetzt ist die Maus auf den Ofen gekrochen ist runtergefallen
hat's Schwänzchen gebrochen" (Nå er musa klatret på ovnen, rammled ned
og har knekket lille halen sin.) I den
første tiden øvte jeg så ofte som mulig. Jeg var glad om hver ny musikkstykke
som jeg kunne spille. Men årene gikk og jeg prøvde mer og mer å spill alle
sanger og musikktitler som jeg hørte på radio så hvordan jeg hadd hørt disse
stykker. Det var det hva jeg likte. Min pianolærer hadde hatt sin nød med
meg. Jeg er redd for at han har fått noen gråe hårer på grunnen av meg. Da
han så hvordan jeg brukte fingerne mine han sagte: "Hvordan du spiller
skal du knekke deg fingerne dine en dag." Heldigvis kom det ikke så
langt. Men uansett, til sluttet av den ellevete klassen besøkte jeg mine
pianoleksjoner hver uke. Mine egne sanger Det
sjedde i året 1978. For den første gang var jeg forelsket. Men det var
vanskelig, meget vanskelig. Hun var i en annen klasse og så hadde jeg nesten
ingen muligheter og dessuten ingen grunn for å møte henne. Jeg hadde lust å
fortelle det pianoet mitt, men jeg ikke visste hvordan det går. Endå ikke
iallefall. Fire årstider senere fand jeg løsningen. Det
var i 1981 på reisen til Bulgaria på grunnen av min borgerlig konfirmasjonen.
Jegg likte henne fra det første øyeblikket. Men jeg var med forelderene mine
der og hun med forelderene sine. En helt dum situasjon. Etter reisen vi begge
to gikk hjemme uten at vi hadde pratet bare et ord med hvemandre og uten
sjanse å møte hvemandre en gang til. Iallefall håpte jeg å finne henne på
minst en av fotografiene om min far hadde knipset. Men da vi fått bildene var
der - ingenting. Men jeg vill ikke glemme henne, noenting trengte jeg som kan
også består i framtida. En
måned senere på en sykkeltur i lag med min far hadde jeg plutselig en melodi
i hodet. Og melodien passte. Det ar ikke mer så vanskelig å lage teksten
etterpå. Men det var det - min første egen sang. Det var en langsom valse og
dessuten mye for langt. Men jeg kom til målet: Jeg hadde skuffet en minne som
jeg enda i dag - omtrent 25 år senere. Senere
kom mange sanger til. For alle som er interessert er det her et utvalg av
tekstene mine på engelsk og på tysk. Dessverre har
jeg enda ikke skrevet tekster på norsk. Men jeg er sikkert at jeg skal gjøre
det en gang. Musikken som yrke? Ofte
spurrte man meg hvorfor jeg ikke har en profession i forbindelsen med
musikken. Denne ideen hadde jeg også hatt. Men når jeg måtte velge mitt yrke
sjønte jeg, at i dagelig livet jeg kunne tape det viktigste: Gleden om
musikken. Og derfor jeg bestemmte meg: Musikken er en kjempefin hobby -
og skal det bli også i framtiden. (Kanskje
kommer en gang dagen da jeg skal tenke forskjellig - man kan aldri vite...) |